Biskop Ragnhild Jepsens påskeandakt
Når kirkeklokkene ringer påskehøytiden inn påskeaften, gir de vitnesbyrd om at kirkehuset er bærere av historie og kontinuitet i bygdene og byene våre. Til sammen danner de en lenke som binder oss til hverandre. Det er som de synger oss sammen.
I vårt bispedømme er vi bevisste om en tusenårig historie med lag på lag av menneskets tro og tilbedelse. Stenene og veggene i kirkehuset er levende fordi de har tatt imot smerte og lidelse, glede, kjærlighet og sorg fra dem som har vært her før oss. De speiler lengsel etter Gud og gudsnærvær.
Det paradoksale er at de også gir rom for å synliggjøre Guds fravær.
Det sterkeste symbolet i kirkerommet vil alltid være korset. Symbolinnholdet i korset er flertydig. Den er et dødsinstrument. Den er tegnet på oppstandelsen, og den uttrykker foreningen mellom Gud og mennesker i Jesus Kristus. Korset, slik vi kjenner det, vil alltid være knyttet sammen med påskens budskap: Jesu lidelseshistorie, hans død og oppstandelse.
I påskefortellingen sine dramatiske døgn er det også en tid da verdenen ikke har noen Gud. Frelseren er i denne timen død. I kirkekunsten kommer det til uttrykk i motivet som skildrer hvordan Jesu døde kropp blir tatt ned fra korset. Et likklede blir strukket mellom korsarmene. Mannen som sa at han var Gud, viser seg å være av kjøtt og blod som resten av oss. Og tross i at vi som ser motivet også vet at bare om et lite antall dager, på påskemorgen, skal kristne over hele verden jublende synge «Kristus er oppstanden», er det som om vi ennå en tid må leve med et åpent spørsmål uten et selvsagt svar. – Hva vil skje med oss? Kan virkelige livet seire over døden?
Verdens angst og menneskets opplevelse av det meningsløse, av gudsfraværet, må også ha sitt sted. For hvis vi ikke tør å sette ord på at det er slik, kan vi heller ikke tale troverdig om at Gud som lider og dør langfredag, samtidig deler alle menneskers langfredager. Og at oppstandelsens glede og livskraft en dag skal bli alle menneskers glede og livskraft.
Vi trenger budskapet om håpet og om den tomme graven. Vi trenger det i vår del av verden, vi trenger det over hele verden. Vi trenger det nå! For verden er rammet av krefter som vil vondt. Det er vanskelig å ta inn over seg den mengden av frykt og død vi ser omkring oss, nær oss og langt borte. Framfor denne påskehøgtiden kjenner vi det igjen, og vi må ta det inn over oss.
I påsken feirer vi at lyset vinner over mørket. Og at vi skal få leve i det lyset. Det er ikke løfte om et liv hvor alt er godt og smerten ikke skal være. Livet har lært oss at dagene kan være mørke og sorgen kjennes som en klo i brystet som aldri slipper taket.
Men de kreftene Jesus tar oppgjør med i gravkammerets rom, de skal ikke ta overhånd. De skal ikke seire. For Livet og Håpet er sterkere!
Døden må vike for Gudsrikets krefter!
Livet er gjemt i et jordekket frø.
Se, i oppstandelsens tegn skal vi leve.
Se, i oppstandelsens lys skal vi dø.
(Svein Ellingsen, Norsk salmebok nr 209)
