Preken til sørgegudstjeneste i Tomb kirke 30.08.2026

Evangelietekst: Joh 14, 1-7

«La ikke hjertet bli grepet av angst», sa Jesus til disiplene sine, like før han selv skulle dø. Like før han selv skulle bli borte, han som hadde vært der for dem, gått med dem, blitt hverdagen deres. Han som hadde gitt dem styrke og mot, han som de kunne lene seg mot, og gjort at de trodde at det umulige var umulig. «La ikke hjertet bli grepet av angst», sa Jesus, til denne gjengen av redde, bekymra, og sørgende unge menn.

«Jeg er livredd», sa kong Harald den femte til kabinettsekretæren sin like etter at han hadde blitt konge i 1991. Faren hans, som alltid hadde vært der, var borte. Og nå var det han som skulle være konge. Og kanskje kjenner nå vår nye kong Håkon den åttende på den samme frykten. Det hadde vært rart om han ikke gjorde det. Kanskje kaldsvetter han litt under dressen, sover litt urolig i disse dagene, uansett hvor forberedt han har tenkt at han er.

For uansett hvor forberedt vi tror vi er, alle sammen, så kan livet være sånn, at frykten får litt tak i oss, når det som har vært vår trygghet er borte. Når det eller dem som har vært som et grunnfjell for oss viser seg å ikke være noe fjell i det hele tatt. Når det blir så tydelig for oss at her i vår verden er det ingenting som er evig. Her i vår verden skal selv Dovre bli borte en dag. Og så står vi brått foran noe overveldende og ukjent for oss.

Da kan kanskje frykten kjennes som ei klo om hjertet, som gjør at vi fryser til, blir stive og harde. Og kanskje tror vi at vi må være sånn for å stå støtt. Når det som alltid har vært der for oss, like sikkert som at sola står opp i øst og går ned i vest, ikke er der lenger, og vi står opp til en morgen og en dag vi ikke vet hvordan kommer til å bli. Når sommerens enkelhet er over, og vi vet at det ligger vintere foran oss.

Men som vi vet, så fikk kong Harald det til.

Han fikk til å være konge for eldre og for unger. Han har fått til å være konge for folk som kan regne historien sin i Norge tilbake i alle slektsledd, og konge for dem som fikk statsborgerskapet sitt i går. Han har vært konge for kommunister og liberalere, for skeive og for dem som mener at alt bør være rett, konge for pinsevenner og katolikker, muslimer og bahaier, og ateister, influensere og professorer, konge for sportsidioter og konge for folk som bare går på sære kunstgallerier. Han har vært konge for rojalistene, og konge for folk som egentlig mener at monarkiet er avleggs, men deres konge har han likevel fått til å være. Han har vært konge for dem med Rolex rundt arma, og konge for dem som går med knekk i beina på jakt etter neste skudd. Han har vært konge for alle oss som har vært så heldige at vi er født her, og lever her, i dette lille landet med den altfor korte sommeren. Dette landet som derfor er så avhengig av varme, menneskelig varme, for at vi ikke skal fryse i hjel.

Kong Harald, han fikk det ikke til ved å kle seg i en rustning, være et hardt ansikt i stormen, ved å komme med harde ord. Han fikk det ikke til ved å trekke seg trygt tilbake, leve i kammers hvor ingen slapp inn. Kong Harald fikk det til ved å nettopp søke seg til oss. Være der, midt iblant, aldri glemme at han selv bare var et menneske. Han fikk det til ved å være varm, raus og hyggelig, rett og slett trivelig. Han fikk det til med humor. Og ved å la seg berøre. Ved å begynne å gråte etter 22.juli. Han fikk det til ved å være helt vanlig. Han fikk det til ved å ta seg tid til folk, i ei tid hvor alt går så fort. Det var sånn han vokste inn i rollen. Med raushet og varme fikk han til å samle oss, helt til det siste, i ei tid som er mer oppsplitta og fragmentert enn noensinne, i ei tid hvor det kan kjennes som selv Dovre har fått noen sprekker.

En æra er over nå, en ny konge markerer starten på en ny epoke i vår historie. Som vi ennå ikke vet hvordan skal bli. Og Kong Håkon blir konge i ei tid preget av mer framtidspessimisme enn da Harald ble konge. Kong Håkon blir konge i ei tid hvor mange tviler på institusjonene, hvor tilliten mellom folk er mer trua. Ei tid hvor flere unge folk sier de egentlig ikke har noe tro på at samfunnet vil være der for dem når de trenger det, og at det eneste som hjelper er å selv bli rik, i en framtid de frykter blir alles krig mot alle. Han blir konge i ei tid hvor krig ikke lenger er noe man bare lærer om i historietimene, men som det snakkes om i presens ute i verden, kanskje til og med futurum hos oss. Han blir konge i ei tid hvor hardhet løftes fram som en styrke, ei tid hvor ledere verden rundt bygger murer der det før var veier, setter opp piggtrådgjerder der det før bare var dører man kunne banke på, og så slippe inn. Kong Håkon blir konge i ei tid som ingen av oss vet helt hvordan skal bli.

Men han blir også konge i et land hvor det ennå ikke har gått tomt for dette norske gullet, det som verken er olje eller laks, men det lille, norske smilet, etterfulgt av et ‘hei, hei’ på butikken, på stien. Det som skjer når vi ser hverandre inn i øynene, denne blikkontakten som ikke bryr seg om titler, og som bare er mulig når ingen bøyer nakken for andre, og heller ingen har nesa i sky. Han blir konge i et land hvor gleden og leken har gode kår, hvor all slags folk i spontan glede rodde som noen andre tullinger i sommer. Og han blir konge i et land hvor unge folk nå snakker mye lettere, nesten uten blygsel om det som betyr noe, det som er viktig for dem, enn det var bare da jeg var ungdom for tyve år siden. Han blir konge i et land med dugnader, langpannekake med glasur og strøssel, frivillighet, og omsorg. Han blir konge i et land hvor tilgivelse finnes, hvor folk får en ny sjanse når de har gått på trynet. Han blir konge i et land hvor folk spontant strømmer ut i gatene med blomster og lys i disse dagene, fordi det naturlige for oss faktisk er å søke sammen.

Så jeg håper han, vår nye konge, når han nå får kommet seg litt, kan puste den friske høstlufta dypt ned i lungene, kjenne at han ikke er alene.

Kanskje han kjenner et sted dypt inne i seg at det skal gå bra, dette her. At livet går videre, slik det skal, sola skal stå opp i øst og gå ned i vest, og nye unger skal åpne øynene for første gang og se verden som ny, nye tanker skal tenkes, bøker skrives, nye sanger synges. Og visst kommer det nye kriser, nye harde vintre, men det kommer også, etter det, slik det alltid har gjort, en ny vår.

Det skal gå bra, dette her, ikke fordi det finnes noe uforanderlig, det gjør det ikke her i vår verden, men fordi Gud har gitt oss evnen til å se hverandre, varme hverandre. Fordi Gud har gitt oss evnen til å la kjærlighet, håp og tilgivelse vinne over frykten, frosten og hardheten. Det skal gå bra dette her, fordi det faktisk er sant at ingen av oss er alene.

Ikke her i vår verden. Ikke så lenge vi fortsetter å se hverandre inn i øynene, si ‘hei, hei’ på butikken, på stien, i hverdagen.

Og ikke på den andre siden av tiden heller. Om selv Dovre skulle falle, så står det løftet like fast.

I min fars hus er det mange rom, sier Jesus. Det er plass der, for oss alle sammen. Så la aldri hjertet bli grepet av angst.

Gud velsigne dere. Gud velsigne vårt land. Og Gud velsigne vår nye konge, Håkon den åttende.

Amen

Ingrid B. Melve, kapellan i Råde menighet

Foto: Blomster på Slottsplassen – Foto Hans Jakob Heimvoll / Den norske kirke